Handlekurven er tom
Brutalt refleksivt teater om bistand og mellommenneskelige relasjoner med premiere på Teater Innlandet
 |
|
TANNSMYKKE: Marit Synnøve Bergs rollekarakter (bildet) mottar et smykke. Et smykke laget av tenner fra Ester Grenersens karakter. Foto: Kristin Aafløy Opdan |
| Åpningsscenen i Fire forsøk på å gjøre en forskjell viser en teaterforestilling som fort kan bevege seg kvalitetsmessig i alle retninger. Spørsmålet er om det blir en flau affære, eller har regissør Gard B. Eidsvold ved hjelp av de fire skuespillerne; Marit Synnøve Berg, Ester Grenersen, Tom Styve, Terje Ranes klart å gi liv til forfatter Mikkel Bugges fortelling om fire nordmenn i et urolig, fiktivt afrikansk land. Fire personer med ulike verdensbilder som preger deres meninger om hvordan de kan gjøre en forskjell. To søstre og to svogre med forskjellige roller innen diplomati og bistandsarbeid. |
| Forestillingen viser hvordan idealisme og kynisme kolliderer i møte med virkelighetens verden. Den utspiller seg i hjemmet til den ene søsteren som er gift med en fredsmeklende diplomat. Den viser også hvordan engasjementet blir utfordret når det utrygge, trenger seg fysisk på gjennom eksplosjoner og mennesker som trenger seg inn på eiendommen de bor på. Frykten for den ytre trusselen blir like stor som frykten for den indre. For ikke å snakke om frykten som oppstår i skjæringspiunktet mellom det uutalte, og det kommuniserbare. |
| Temaet bistand er alvorlig: Ofte blodig alvor for de som trenger bistand fordi de opplever krig, fattigdom eller av andre grunner blir fordrevet fra sine hjem og mister produktive landområder. Selv om stykket isolert sett handler om nettopp dette, handler det også om den krigen og drakampen som oppstår mellom familiemedlemmer. Forestillingen har en refleksiv dybde som gjør at den kan forstås på begge disse planene. Det åpne, ytre planet som handler om disse menneskene som på hvert sitt vis er involvert i bistandsarbeide. Mens noen av scenene beveger seg inn i den private sfære, hvor kjærlighet, svik, forskjellige hensikter, og manglende evne til å kommunisere bygger opp om, og viser sårbarheten vi ofte finner i mellommenneskelige relasjoner. En sårbarhet vi sjeldent trenger å lete lenge for å finne. |
| Undertegnedes antagelse om at forestillingen kunne komme til å bli passe klein ble etter et par minutter gjort til fullstendig til skamme. Det var rett og slett et ensemble som leverte til høyeste karakter for en fullsatt sal vi fikk se i urpremieren på Hamar torsdag kveld. Om folk går mann av huse for å få sett dette stykket når det nå legger ut på vegen i Hedmark og Oppland, er det ikke noe som overrasker ved det. Forestillingen er særdeles aktuell i en tid da mennesker på flukt søker beskyttelse over hele verden, mens det fra flere politiske partier såvel som ytterliggående grupper skrikes ut at man skal hjelpe flyktninger der de er. Uavhengig av at situasjonen er tilspisset med mange flyktninger, krig og den vansklige situasjonen med at land etter land stenger grensene sine for folk som er i dyp nød. |
| Stykket vokste fra scene til scene, og skuespillerne går inn i karakterene på et slikt vis at det var uvirkelig og vanskelig å forestille seg at forestillingen var over etter halvannen time. Historien var tett og troverdig om både krig, bistand og mennesklige relasjoner, med gode skuespillerprestasjoner som ble løftet av den enkle scenografien. Den gode bruken av lys og lyd fortjener også ros, og var med på å forsterke handlingen og skape spenningsøyeblikk. |
| Det er uten tvil en rå og brutal forestilling, hvor den enkelte karakteren på mange måter blir avkledd , og frykten som bobler under overflaten kommer til syne. Det er en strålende forestilling! Gard B. Eidsvold trer frem som en eminent regissør som på et usentimentalt vis presenterer alvorlige spørsmål på en underholdende måte, uten å dra noen konklusjoner, hverken moralsk eller politisk. |
| Anmeldt av May-Britt Bjørlo Henriksen |