Handlekurven er tom

Subtotal: 0,-

Livsmaleren

UTVELGELSE: Maleriene er malt. Nå starter den krevende jobben med å velge hvilke bilder som skal med til utstillingen på Hamar. Her ser vi billedkunstner Hilde Grønstad Sunde i hjemmeatelieet dager før utstillingen monteres i Galleri EKG.

 

Billedkunstner Hilde Grønstad Sunde er lei effektmakeri og ønsker å gå bak fernissen. Hun vil lage kunst som betyr noe.

May-Britt Bjørlo Henriksen

maybritt@galleriekg.no 954 33 557

Til daglig holder hun til i atelieret på Peder Balke-senteret, men bildene er denne dagen i ferd med å bli flyttet til Galleri EKG på Hamar, og hun har tatt dem hjem til sitt nybygde hjemmeatelier i det nye, gamle huset for å sette rammer på dem.
Møtet med damen som i årevis har bodd i skogens ensomhet i Maridalen i Oslo var intenst, interessant og etterlot meg med flere spørsmål enn svar da jeg dro. Det gule, vakkert innreda huset med eplehage og rosebusker troner over Mjøsa, og gir en vakker ramme rundt møtet med en dame som puster huset på samme måte som hun puster bildene sine.
- Jeg vet ikke riktig hva jeg skal si om det jeg maler, men en venninne, grafiker Vigdis Bøyding sa en gang; «Du kommer ikke utenom at det er livet ditt du maler». Kanskje har hun rett.
Grønstad Sunde er utdannet på Malerlinja på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. En ballast som betyr mye for henne og hennes kunstproduksjon.
Å kjenne kunsthistorien og beherske forskjellige maleteknikker er frigjørende for henne, og samtalen gir inntrykk av at hun synes det er mye støy i kunstverden i dag.

- Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal si det, men det er ikke alt som utgir seg for å være kunst som er det. Det gir meg et ønske om å gå bak fernissen og finne det som er ekte. Som er kunst. Som er troverdig.

DISKUSJON: Hilde Grønstad Sunde synes det er interessant å få opp diskusjoner om kunstbegrepet

Kunstbegrepet 

Diskusjonen om hva som er kunst er på langt nær en ny diskusjon. Den strekker seg tilbake til det gamle Egypt såvel som til de gamle greske filosofers tid. Til Platon og Aristoteles. Mens Platon mente at kunst var en ufullstendig gjengivelse av formen Det vakre. At det som skal nytes er formen Det vakre, og at det best kan gjøres gjennom kontemplasjon, mente eleven hans, Aristoteles, at kunst er viktigere enn historie. Han mente at mens historie fremstiller virkeligheten slik den er, imiterer kunsten virkeligheten og fremstiller den slik den kan være. Fundamentet for et kunstbegrep kunne knapt være mer forskjellig, men historien viser at det kan det nok. Fra de greske filosofene tenkte disse tankene har kunstens mange stilepoker, retninger og filosofer påvirket kunstbegrepet. Fra Kant og Hegel til Marcel Duchamp. Fra renessansen til modernismen, og postmodernismen. Fra filosofen Georges Dickies og kunstkritikeren Arthur Dantos instutisjonsteorier til det som i øyeblikket har definisjonsmakta.
Modernismen er som kjent eksplisitt og sier at alt kan være kunst, mens den samtidig lukker seg inne i seg selv og dermed stenger dørene for de kunstnere som ikke tror på «det nye» som kunstens eneste riktige fundament. Modernismen peker på et veiskille der det moderne utelukker det gamle fra et kunstbegrep det har tatt monopol på, og som dessuten tidligere tilhørte den tradisjonelle kunsten.
Som alle uttalte retninger fikk også Modernismen en reaksjon, Post-modernismen kom mot slutten av det tjuende århundre. Postmodernisme er en stilretning innen kunst, arkitektur og litteratur som oppsto etter modernismen. Postmodernismen blander ulike stilelementer og setter dem sammen på nye måter. Alt er lov, og språk, form og farge er like viktig som innholdet. Diskusjonen går hvorvidt dette er en retning som oppsto som en reaksjon på modernismen, eller om det er en videreføring av modernismen
De forskjellige stilretningene legger til grunn sine definisjoner på hva kunst er, noe som viser at kunstbegrepet ikke bare er forskjellig, men at det tolkes forskjellig innen de forskjellige stilartene.
Mens Grønstad Sunde ikke er villig å akseptere alt som presenteres som kunst for kunst, legitimerer institusjonsteorien for kunst hva det skal være, så lenge det er presentert innenfor de rammene som den definerer. Institusjonsteorien forekommer i to varianter: En «demokratisk» som sier at alt er kunst hvis det får en «kunstatmosfærisk kontekst» innenfor kunstinstitusjoner. Men det finnes også en elitistisk versjon som legger stor vekt på kurators og kunstkritikers «teologiske» teorirolle. Verket om det er en murstein eller et pissoar, jfr. Marcel Duchamps Fontene, må også utrustes med en sky av begreper «konsepter» og «tenkning» som bare høyt kompetente kunstteoretikere kan gi. 
Mye kunstnerens nye klær

Diskusjonen om kunstbegrepet virker å være evig pågående, like fullt er den svært interessant nettopp i vår tid. Daglig pepres vi med visuelle inntrykk. Bilder og installasjoner bruker kunstens virkemidler, uten å være noe annet enn masseprodusert kommersiell fyllmasse. Hva er det da som er kunst? Hvordan kan kunsten gjenkjennes i en skog av bilder, noen malt fordi det er så koselig å male? Det ultimate spørsmålet blir; hvorfor skal man bruke tid og krefter på å produsere kunst?

- Jeg ser at det er mye effektmakeri som kanskje ikke betyr noe når det kommer til stykket.

Det ser ut som om tanken på det virker provoserende på Gjøvik-kunstneren som gjør sitt beste for å ivareta kunstens utforsking mellom form og innhold. Hun søker å lage bilder fri for effektmakeriets tidvise sentimentale formspråk, og lykkes svært godt med det. Tidvis plasserer hun seg blant de ypperste. Med bilder som kan skrive seg inn i historien, og leve videre.
- Det er mye keiserens nye klær ute og går. Mange kunne tatt et steg tilbake og spurt seg selv: Hva vil du?
Grønstad Sunde forteller at hun vil formidle livet på godt og vondt. Maleriene hennes viser at det er temperament i den lille kroppen, og hun forteller at alt har ikke vært like fint i livet.
- Slik jeg opplever det er det håp i alt, og det må være mulig å formidle det skjøre og lette samtidig som man formidler det mørke.
 Som da hun for noen år tilbake fikk en telefon fra Bergen som vitner om at hun har truffet en nerve med maleriene sine.
 - Det var noen som i løpet av kort tid hadde mistet to av barna sine, riktignok voksne barn, men det er like vondt det. Da fikk jeg spørsmål om de kunne benytte bildet Himmelvendt i gravferden og i heftet med sanger og slikt.
Det gjorde kunstneren som primært maler for seg selv veldig glad.
- Det at det jeg gjør betyr noe for noen, gir meg en grunn til å drive med det.
For en billedkunstner som sier selv at hun ikke maler verken politisk eller religiøst så er det kun mottakelsen av maleriene som sier noe om hvordan publikum tolker kunsten hennes.
For en billedkunstner som sier selv at hun ikke maler verken politisk eller religiøst så er det kun mottakelsen av maleriene som sier noe om hvordan publikum tolker kunsten hennes..
Frihet
Oppveksten til Grønstad Sunde var ikke preget av foreldre som krevde at hun skulle ta utdannelse. Hun var alltid glad i tegne og male som barn, og etter to år på tegning, form og farge på videregående skole ble hun tatt opp på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole.
- Jeg er veldig glad for at jeg ikke ble presset inn i en utdannelse. Foreldrene mine var rett og slett ikke så opptatte av det. Fra du er 19 til 25 år er friheten veldig viktig. Du må få sjansen til å jobbe i rommet. Til å bli kjørt helt ned i sandkassen.
- Jeg er ikke den som har mest humor i bildene mine, men av og til leker jeg meg med grafikk. Det gir en pustepause. Eventyret og det snille kommer nærmere. Jeg er jo ikke bare en ting. Vi er alle flere ting.
Inntrykket man sitter igjen med er at i prosessen med å skape bildene, som tidvis nesten er større enn kunstneren selv er høy, er at når Grønstad Sunde maler, så maler hun med hele seg. Hun sier selv at maleriene blir en livsveg. Som hun er takknemlig for at mannen hennes har støttet i både gode og vonde dager.
Festspillutstillingen som vises på Galleri EKG på Hamar handler om overganger. Det er også navnet på utstillingen som på mange vis representerer overganger i livet.
- Det kan være så enkelt at vi har flyttet fra skogen i Maridalen hit til et av de gamle byggefeltene i Gjøvik. Fra stillhet og natur til eneboliger, stakittgjerder og avgrensede tomter. 

 

Tilbake