Handlekurven er tom
Tankevekkende, mørk og morsom Tornerose
 |
| TORNEROSE: Firguren Tornerose var svært livaktig, også når hun sov. En liten pike på rundt tre år i salen levde seg godt inn i forestillingen, men tok fort til tårene da hun skjønte at historien på teateret ikke endte som hun ventet. Begge foto: Gisle Bjørneby. |
| Mørkt, trist, morsomt, visuelt og underholdende. Urpremieren av teaterstykket Tornerose på Teater Innlandet holdt hva regissør Yngvild Aspeli lovte på forhånd, og skapte en rekke følelser for liten og for stor. |
| May-Britt Bjørlo Henriksen maybritt@galleriekg.no 954 33 557 |
| Det er ambiøst å lage en forestilling som skal være aktuell for hele familien av et eventyr som er så kjent og gjenfortalt som Tornerose. Aspeli og de to teaterkompaniene Jammy Voo og Rum and Clay, har klart det. I en forestilling med raske sceneskift, hvorav noen tablåaktige scener, musikk, figurteater og skyggeteater skapte de med enkle virkemidler, og en uttalt 80-talls estetikk, magi på scenen. Skuespillerne Kate Edwards, Emily Kreider, Julian Spooner, Matthew Wells, Eliza Wills-Crisp, Greg Hall trollbandt publikum gjennom skuespill, figurteater, skyggeteater, musikk på scenen og visuelle virkemidler i en forestilling hvor det tekstlige ikke er i førersetet, og estetikken er hentet fra 80-tallet. |
| Det vi voksne så var noe helt annet enn barna som i forskjellig alder hadde møtt opp på urpremieren så. Det visuelle språket, bruken av figurteater, lys, lyd og skyggeteater manifesterer drømmene til Tornerose så konkret som man kan formidle drømmene fra en drømmeverden. Perspektivet og fortellerstandpunktet var annerledes enn den historien vi er vant til fra eventyrene og fra filmverdenen. Både voksne og barn fikk en liten tankepille å tygge på da de dro hjem. For der hvor vi tradisjonelt møter Tornerose i en lineær fortelling hvor den ytre handlingen blir fortalt, har regissør Aspeli og de to teatergruppene valgt et annet fortellerstandpunkt gjennom å fortelle Torneroses egen historie. |
| Å fortelle Torneroses egen historie, fra Torneroses ståsted krever mot. Siden dette er en familieforestilling er det å vente at mange barn i forskjellig alder vil være blant publikum, hver med sine forventninger og krav til handling. Forestillingen var ikke lineær på det viset vi kjenner fra eventyret, men det var en engasjerende driv i stykket, med dyktige skuespillere som ikke bare bragte liv til figuren Tornerose, men også klarte å få salen i sin lune hånd. |
| Forestillingen som vises rundt om i Hedmark og Oppland i regi av Teater Innlandet er absolutt verdt å få med seg, om en har barn eller ikke. For i det som for en unge kan være et fortellende element knyttet til historien rundt Torneroses dype søvn, kan den samme scenen beskrive et svært aktuelt samfunnsfenomen knyttet til det at noen tenåringer sover seg ut av skole- og vennesituasjoner. At det rett og slett virker som om det blir for mye for dem, og det eneste de makter er å sove. |
| Sett på det viset er det en veldig sterk historie. Hvor foreldre som bare vil det beste for barnet sitt, og nesten konkurrerer om hvem som er mest glad i Tornerose er med på å forsterke den utmattende følelsen som gjør at Tornerose bare vil sove. |
| Forestillingen gir rom for opplevelse og refleksjon over viktige tema for blandt annet tenåringsforeldre som står midt oppe i en situasjon der den håpefulle entrer en Tornerose-søvn. Samtidig som den åpentlyst inviterer foreldre som ser stykket sammen med barna sine til å reflektere rundt både eventyret Tornerose og karakteren, som i denne forestillingen er en figur laget av Poliana Borisove i samarbeid med den utflyttede hamarsingen, regissør Yngvild Aspeli. Det er en visuell sterk forestilling med gode skuespillerprestasjoner. |
 |
| FULL GUFFE: Musikken ljomer. Er det i drømmeland, eller i virkeligheten? Publikum kan undres. |