Handlekurven er tom

Subtotal: 0,-

UTSTILLING I LONDON

Broken Glass in Passions´s Library
 
LONDON: Elisabeth Werps malerier presenteres i London for første gang.
 
Drømmeaktig og mystisk. Fylt av en merkbar kraft. På et vis i gjenkjennbar stil fra tidligere bildeserier. Allikevel annerledes. Elisabeth Werps malerier i utstillingen Broken Glass in Passions´s Library blir vist i London 9. til 17. oktober. 
May-Britt Bjørlo Henriksen
954 33 557  maybritt@galleriekg.no  
Elisabeth Werps tilnærming til maleriet preges av lag på lag med oppbygging og nedrivning til det endelige resultatet skaper et nytt bilderom der det figurative møter det abstrakte, og det fysiske møter det sansbare. Der det skjønne møter det flytende, nesten udefinerbare, og i krysningen endrer bildets karakter. Skaper en hensikt, en refleksiv dybde.  
 
Ekstraordinære kunstnere
Det er Byam Shaw Art som i samarbeid med Old Bromton Gallery ved Earls court vest i London som presenterer henne for London-publikummet. Det er første gang Werp stiller ut i England. Byam Shaw Art er et nytt partnerskap som kunsthistoriker Elisabeth Byam Shaw og fotograf Frederick Ardley har etablert. 
 
De jakter på de ekstraordinære kunstnerne. De som i sine atelier verden over drives av lidenskap  i  innovasjonen for å skape morgendagens kunst. Byam Shaw Arts presenterer disse kunstnerne til kunstelskere og entusiaster, ofte i samarbeid med etablerte gallerier. Målet deres er ikke bare å bringe spennende ny kunst til publikummet, men å lage et kreativt rom hvor kunstnerne og samlerne kan møtes.
 
Så selv om det er første gang i England så er det ikke første gang Werp stiller ut i utlandet, og i desember blir nye malerier å finne på Art Basel i Miami, Florida.
 
Lidenskapens kraft og bøker 
Werp er opptatt av fenomenet lidenskap, og tror at det er det som driver menneskene og verden fremover. 
 
– Du må finne den lidenskapen selv. Du må skape den. Hvordan kan du ellers få kraft og ork til å skape noe nytt hele tiden. Da må du inkludere en form for lidenskap og tro. I de øyeblikkene jeg mister lidenskapen min vil jeg ikke stå opp, og ikke se dagen. Jeg pisker meg selv til å stå opp og gjøre det. Finne lidenskapen. 
 
Lidenskapen synes å være selve kraften som driver denne kvinnen som er så opptatt av skjønnhet videre. Hun er bestemt på at bildene skal speile et lag av skjønnhet. Allikevel påpeker hun, at hun er seg bevisst på at bildet, selv om det har et lag av skjønnhet, skal romme så uendelig mye mer. Hvis ikke blir det effektmakeri, og det har hun ikke sansen for. 
 
Tittelen på utstillingen er ingen tilfeldighet. Broken Glass in Passions´s Library. Om den er aldri så poetisk, så fornemmer jeg at det ligger et dypt alvor bak. 
 
– Til denne utstillingen har jeg jobbet med lidenskap og bøker som metaforer. 
 
Da Werp hørte at en del av bøkene som i dag finnes på Deichmanske bibliotek i Oslo skal makuleres nå når Deichmanske skal flyttes, ble hun dypt  fortvilet. Denne dramatikken speiles i bildene. Sselv om noen av bildene framstår som lysere enn tidligere, framstår noen som klart mer kontrastfylte.
 
– Bøker som symbol er veldig sterkt for meg nå når bøkene er i ferd med å forsvinne. Det er bøkene som representerer alt vi vet. Alt! Alt i form av skrifttegn, historie, religion, tanker, eventyr og sagn, og tradisjoner. Alt av vitenskap, musikk, filosofi…
 
Pasjonen for det skrevne ord veller frem. Bokens betydning legger seg som et teppe over den videre samtalen. Boken som symbol får i løpet av samtalen en sterkere betydning, om det skulle være mulig. Werps egen samproduksjon med Cecilie Tyri Holt fra en tid tilbake, Lights against the dark, en fantastisk, innovativ måte å vise kunst med tidvise glimt fra kunstnerens liv på i bokform. Utgivelsen vitner om en dyp respekt for boken som fenomen. Det er en bok hvor produksjonen i seg selv blir en hyllest til bokbinderiets edle tradisjon.
 
– Bøkene rommer som sagt alt. Jeg lærte datteren min at du kan ikke stole på menneskene, men bøkene kan du alltid stole på. Når du lager bilder er du selv regissøren, skuespiller, aktør og betrakter. Du har alle rollene. Hvis man ikke er så tilpasningsdyktig er det flott å bygge seg disse universene i bilder, i ord eller i bøker. Slik kan man lese bøker, lese andres bøker, eller lage egne bøker. Det er der lidenskapen kommer inn. 
 
Werp vil ikke kalle det kjærlighet. Hun synes kjærlighet har blitt et ord som er tappet for betydning, fordi det er så misbrukt i enhver sammenheng, og er blitt en klisje. 
 
Nesten som en debutant
Werp forteller at hun synes det er veldig spennende å stille ut i utlandet. 
 
– De kjenner ikke meg fra før av, og jeg tror på skjebnen. Jeg tenker at hvis jeg skal søke om plass i galleri og slikt i utlandet så tar det bort tiden min fra å lage gode bilder. Hvis det er meningen å stille ut i utlandet så skjer det. Jeg går aldri runden med å søke, så når det skjer så blir jeg tilkalt for intervju, og blir spurt om jeg kan tenke meg å stille ut. Da er det stor mening med det for meg. 
 
Det er i det øyeblikket Werp synes er det riktig å stille ut, akkurat der, og akkurat da. 
 
Hun forteller at hun synes det å stille ut slik, i utlandet, både er kjempespennende og utrolig skummelt. 
 
– Når du er debutant har du ingen forventninger rundt deg, men nå føler jeg at jeg må bevise for meg selv at jeg fortjener plassen, og alt det publikum og utstillingssteder etablerer for meg. Fallhøyden er stor, og jeg er mer kritisk til det jeg gjør enn noen gang. 
 
Werp forteller at hun har brukt lang tid til å finne sitt indre stoff. Det som ligger bak det hun vil uttrykke. Noe hun for så vidt fant ganske tidlig. Det viste seg at det var bare en del av jobben.
 
 – Så ble det svært viktig å finne redskaper og metoder slik at jeg kunne finne måter å få fram dette indre stoffet på.
 
Det ble en kreativ prosess hvor Werp måtte bruke tid på å tilegne seg faktisk håndverksmessig kunnskap. Eksperimentere, utforske, prøve og feile. Noe som i dag gjør at hun ofte får forespørsler fra ulike aktører og kunstnere som gjerne vil adoptere hennes teknikk og uttrykk. 
 
 – Det synes jeg er veldig merkelig for noe av gleden i å skape bilder er å mane frem det man selv har av indre bilder, stemninger og fornemmelser. Veien frem til disse må jo gå gjennom egen eksperimentering og erfaring. Det er noe hver enkelt må forske seg fram til på egen hånd. Jeg har gått mye inn på bakrommet hos min gamle fargehandler, og har fått plukke i gamle skuffer for å finne kjemikalier, lakk, pulver, salter og metaller for å prøve dem ut med etsing og brenning, eller sliping på mange mange forskjellige underlag. Disse eksperimentene har jeg bygget videre på gjennom å stadig finne nye uttrykk. 
 
Skatter
Prosessen med å finne de riktige redskapene og metodene tok tid. Den omfattet mye mer enn å finne frem til kunnskap om maleteknikker og farger.
 
– Midt i dette syklet jeg gjennom Oslo om nettene etter endt arbeid på Kunstakademiet. Jeg pleide å grave i containere for å finne gamle ting, vinduer eller plater jeg kunne male på. Jeg kunne finne mange gamle skatter. Ofte etter en slik tur satte jeg meg ned, tente et stearinlys og litt røkelse, for å gå gjennom disse skattene. En dag hadde jeg funnet en gammel bok, et fotoalbum. Det var en kvinne som hadde limt inn frosne øyeblikk av sitt og andres liv, for så å dvele ved sin egen fortid. Når hun er fysisk død, ble albumet kastet i en container full av søppel og rester av materialer. Jeg finner det, tørker støv av et fotografi, og frem lyser et frossent øyeblikk av et liv. Et fotografi som frøs øyeblikket. Slik bare et fotografi kan gjøre. 
 
Werp prøver å finne forsoning og det vakre i at alt som vi bygger opp, må brytes ned for så å gjenskapes eller fornyes.
 
– Vi er så nær døden hele tiden. 
 
Å komprimere måneder, kanskje år med utforskning ned i noen få ord i et forsøk på å beskrive den prosessen Werp gikk gjennom for å få fram sitt eget visuelle uttrykk blir fort  feil, men kanskje kan vi la det øyeblikket et fotografi fryser, bli stående som et sterkt symbol på prosessen hun gikk igjennom for å komme fram til sitt bildespråk.
 
– Å male er for meg en krysning av oppbygging og nedriving som bare maleriet kan gi. Mens foto fryser ned øyeblikket, har maleriet den egenskapen at man kan veve inn lidenskap og kjærlighet så vel som lengsel, ensomhet, melankoli, glede, håp, alt lag på lag.
 
 – Jeg elsker maleriets mulighet til å arbeide lag på lag og stadig overraskes av det som stoffet etterhvert åpenbarer.
 
Nekter seg ingenting i bildene
Når Werp lager et maleri begynner hun å jobbe veldig figurativt først. Syklusen i oppbygging, nedbryting og gjenoppbygging er den samme dynamikken vi møter i livet selv. Og slik ønsker hun at teknikken skal gjenspeile betydningen  i bildet.
 
Maleren Elisabeth Werp lager malingen selv. Med tempera, kokt linolje, egg og pigmenter. Hun bruker de gamle teknikker fra 1400-tallets Italia. De samme som mange av de store mesterne har brukt.
 
– Jeg nekter meg ingenting. Og tar ikke hensyn til regler, tidsånd eller konvensjoner. Jeg håper at bildene mine kan leses på tre plan. Det første laget er det formale som farge, komposisjon, linjer, form og stoff. Estetikk og skjønnhet ligger ofte i det første laget. Det neste laget innbyr til lesing av symbolene og metaforene før man går inn i det tredje laget som er et sanselandskap der tåken, eller sløret, fremtrer, og tingene og gjenstandene oppløser seg i det du prøver å fange dem. Det er i det siste laget den åndelige berøringen må skje. Hvis den ikke finner sted, er hele bildet mislykket.

 

Tilbake